UTSTILLING: JURDDAŠ!
Utstillingen viser et utvalg av Rose-Marie Huuvas kunstneriske produksjon fra ulike deler av hennes karriere, men også et par nye kunstverk er gjort for utstillingen. Huuva er opptatt av materialbaserte teknikker med nærhet til duodji.
Kunstnerens arbeid reflekterer over samisk historie og egen identitet. I utstillingen vil man kunne se installasjoner, skulpturer og objekter i ulike formater og materialer. Kunstneren tar i utstrakt grad i bruk organisk materiale som skinn og pels, i hovedsak fra rein. Tekstil er også et materiale hun har jobbet med hele livet.
I videoen forteller Rose-Marie Huuva om utstillingen
Hvem er Rose-Marie Huuva?
Huuva er født i 1943 i Gabna sameby i Čohkkiras (Jukkasjärvi), og er i dag bosatt i Giron (Kiruna). Hun har vært aktiv som forfatter, billedkunstner, kunsthåndverker og duodji-utøver i vel 50 år, og regnes som en ledende stemme i sin generasjon av samiske kunstnere.
Huuva har sin duodji- og håndverkutdannelse fra Samernas Folkhögskola i Jåhkåmåhkke (Jokkmokk) og er utdannet i veving, form og farge på Jämtslöjds Vävskole i Staare (Östersund). Som billedkunster er hun mer autodidakt. Hun er altså i bunnen tekstilkunster, men har gått fra det todimensjonale til å jobbe mer tredimensjonalt, og har utviklet et særpreget skulpturelt uttrykk. Gjennom å utforske reinskinnet som materiale har hun utviklet nye metoder for bruk av dette, noe som krever inngående kunnskap om tradisjonshåndverk. Dette har resultert i et unikt kunstuttrykk.
Huuva har deltatt i en rekke separat- og gruppeutstillinger i over 40 år. Hovedsakelig i de nordiske landene, men også i fjerne strøk som Japan, USA og Panama. Hun har utgitt flere diktbøker og er fortsatt aktiv innenfor kreativt virke av ulik art.
Huuva har bidratt til økt status for både samisk håndverk og samisk samtidskunst; samtidig som hun viser vei for framtiden. Det er gjort kjent at hun ønsker å donere store deler av sitt livsverk til et framtidig samisk kunstmuseum. Med en slik viljesterk handling viser Huuva hvor tiltrengt og nødvendig en slik institusjon er – samiske kunstnerne ønsker en egen kunstinstitusjon viet samisk kunst som skal forvalte deres kunst og historier. Så langt er planene for dette å bygge et nytt bygg i Kárášjohka i regi av Statsbygg.
Huuvas posisjon innenfor det samiske kunstmiljøet er udiskutabel, hun har jobbet på kryss av genre og vært en multidisiplinær kunstner. I tillegg har hun vært aktiv i organisasjonsdannelse, styrer og råd og ikke vært redd for å ta sin del av de nødvendige kampene for Sápmi. Utstillingen er satt sammen med tanke på å vise noe av den allsidigheten som hennes visuelle kunstnerskap rommer og er den største som er vist på norsk side av Sápmi og som er viet hennes virke som kunstner.
Huuva har utgitt tekster skrevet på nord-samisk og svensk siden 1981, og debuterte i 1999 med diktsamlingen Galbma rádná (Kall kamrat), som skildrer hennes kreftsykdom. Diktsamlingen var nominert til Nordisk råds litteraturpris i 2001. I 2006 gav hun ut sin andre diktsamling Ii mihkkege leat (Mjukt smeker molnets rand), og samme år bidro hun som én av fire svensksamiske forfattere til antologien Viidát/Vidd. Diktene i Ii mihkkege leat (Mjukt smeker molnets rand) skildrer følelsen av at den samiske kulturarven svinner og endres. Den berører også spørsmål rundt aldring og sykdom. Huuvas dikt er oversatt til flere språk.
Politisk og litterært har hun gjort seg særskilt bemerket som kritiker av den rasebiologiske forskningen samene har vært offer for i siste halvdel av 1800-tallet til 1940-tallet, og hun har vært en pådriver for å få tilbakeført samlinger av samiske hodeskaller og levninger som i dag eies av svenske museer.
Om noen av verkene
Verket Objekt for forskning – hvor lenge? (1999), refererer til disse overgrepene. Verket består av 15 bokser med hoder av tovet ull inni, hvilende rundt en haug av jord. I den siste av boksene mangler hodet, som en referanse til den krenkende gravplyndringen som har foregått historisk. Verket og tittelen er en tydelig protest, samtidig spiller arbeidet på et variert register. Hodene er stillferdige i seg selv, men samlet i sirkelen danner boksene et massivt, visuelt uttrykk. Raseriet og fortvilelsen er tydelig kommunisert.
Til utstillingen har hun laget to nye verk, Girjas og Eadni. Begge verk har bakgrunn i de historiske hendelsene som opptar kunstneren sterkt. Verket Girjas refererer til den ti år lange kampen som Girjas sameby førte mot den svenske staten med krav om råderett i sitt eget beiteland. Girjas sameby vant mot Staten i Högsta domstolen i 2020 og Samene vant frem for aller første gang i Sveriges historie.
Eadni refererer til det samme historiske overgrepet som verket Objekt for forskning – hvor lenge? (1999). Sametinget har lagt ned et årelangt arbeid med å få tilbakeført samiske hodeskaller og levninger som i dag oppbevares ved svenske museer og institusjoner. Noen av levningene er etter kunstnerens forfedre.
Fremtredende i utstillingen er verket Áhkku 448 vuorkkát/Bestemors 448 skatter (2006). Kjernen i verket er et sort-hvitt fotografi av Huuvas egen bestemor bak en giisá (bryllupskiste). Fotografiet er fra 1939 og var det eneste fotografiet av henne. Læstadianismen dominerte Sápmi på denne tiden, og fotografering ble regnet som en synd. Bildet er omkranset av 448 mindre gjenstander innpakket i fargede tekstiler, montert på rekke og rad. Tekstilpakkene gir assosiasjoner til de skjulte skattene som kunne ha befunnet seg i bestemors giisa. Kunstverket fremstår som en hyllest til en av kunstnerens formødre, en bærer av kunnskap som overleveres til etterfølgende generasjoner.
Åpningsarrangement avlyst
SDG tar covid smittespredningen i Kárášjohka på alvor og har avlyst åpningsarrangementet. Vi har også innstilt gruppeomvisninger inntil videre. Det er likevel mulig å besøke utstillingen i våre åpningstider. Vi ber våre besøkende å sprite hender, bruke munnbind og holde avstand. Hold deg hjemme ved symptomer. Vi slipper maksimalt 10 personer inn i galleriet samtidig.
Vi oppfordrer alle å følge covid smittevernregler. Takk for at du bidrar.
Foto: «Áhkku 448 vuorkká», 2006. Fotograf: Liv Engholm.
