I Trekk pusten opp i det blå tar Hanne Grete Einarsen besøkeren med på en fengslende og overveldende reise der personlige erfaringer av sykdom, plage, motgang, fysisk og eksistensiell krise flettes sammen med en periode av intensiv kunstnerisk skapende og sterk kreativitet. Hanne Grete Einarsens innholdsrike utstilling på SDG er rikt fasettert, fargerik, vital, smertefull og levende. Dette er kunst som forteller, bråker, gjør motstand. Og som puster.
Utstillingen Trekk pusten opp i det blå, Hanne Grete Einarsens omfattende separatutstilling på Sámi Dáiddaguovddáš, med nesten hundre kunstverk, gjør vondt og gjør godt. Dette er kunst som protesterer, roper, bråker, hyler, kviner, sårer. Som forteller og stiller ut, skildrer og viser frem. Og som puster. Med utgangspunkt i en kritisk periode i kunstnerens liv, da – ifølge kunstneren – «en kreftdiagnose og en ryggmargsskade gjorde at jeg måtte revurdere hele min eksistens,» inneholder utstillingen flere omfattende serielle verk og installasjoner med adskilte men sammenlenkede tema. Ofte er det brukt flere teknikker eller medier i de forskjellige verk. I serien Selvportrett er utgangspunktet gjennomgående en kroppssilhuett skissert på et fast papirformat, med symboler, bilder, mønster og tekster som er blitt applisert med hjelp av maleri, tegning, trykk og sjablong.
I Søljer omformes resirkulerte kabeltrommer i tre til lekfulle metaforiske søljer i storformat med hjelp av malte tinnfat fra populær- og suvenirkulturens arkiv. Ting som er funnet eller ervervet gis nye betydelser og assosiasjoner. Her er også Hanne Grete Einarsens hus med. De har vært med en stund, også i tidligere prosjekt og utstillinger. Ofte er de i miniatyrformat, omtrent som fugleholker, og ofte på noen måte ukomplette eller uferdige. De kan gjerne være litt skeiv eller vrang, savne en viktig funksjon, kanskje lite bortkomne, men allikevel innbydende og gemyttlige. Handlagde i tre, og malte, fremstiller de også forskjellige livsfortellinger.
Trekk pusten opp i det blå inneholder til store deler nye arbeid og er den hittil mest omfattende presentasjonen av Hanne Grete Einarsens kunst. En fantastisk og spraglete kavalkade av verk som både følger opp og utvider kunstnerens tematiske og estetiske repertoar. Huset, og hjemmet er et nav. Omringet av naturen, fuglene, og reinen, er medfølger og allierte. Samtidig møter vi kroppens fortelling, blodomløpet, hjertet, organene, nervetrådene. Og smerten – de konkrete fysiske smertene og livssmertene – og gleden. I installasjonen Vevstol gjenoppstår bestemors gamle vevstol. Og trådene fra renningen løper likt nervetråder ut på gulvet foran, der de møter, eller får hjelp av, reinhorn. I Einarsen tar følelser form og kropp, erfaringer blir til materie og fysiske spor. Så refererer også utstillingens tittel til sykepleierens tilrop under strålebehandlingen da pasienten må holde pusten for å beskytte kropps-organene fra strålene som ikke kan se forskjell på gode og vonde seller. Det er dette som er motstandens kunst og kunsten som motstand og livsaksept.
Hanne Grete Einarsen, født 1966, er vokst opp på Skjervøy i Nord-Troms. I 2005 flyttet hun til Snefjord, Finnmark, der hun nå bor og arbeider. Hun har utdannelse fra Kunstskolen i Kabelvåg, Vestlandets Kunstakademi, og fra høgskolen i Bergen.
