Installasjonen “Tvilens benyttelse” tar i bruk dusjrommet i underetasjen av Sámi Dáiddaguovddás, og er resultatet av kunstneren Romain Rambaud ́s (Fr) to måneders gjestekunstneropphold i Iver Jåks huset sommeren 2014.
Romain Rambaud har ved å ta i bruk fellesdusjen til tidligere Den Samiske Folkehøyskole, koblet byggets historie og reaktivisert dette i nytt habitat.
Installasjonen kontekstualiserer et ekko fra fortiden, og tilkjennegir en historie om en påtvunget assimilering. Et stedspesifikt kunstverk, en symbolsk avkledning, en installasjon som berører misjon og evangelisk undervisning på samisk – blant samer.
Misjonen tilbydde undervisning, den drev diakoni og barmhjertighetsarbeid. Men var det primære formålet for misjonen å erstatte de opprinnelige og samiske trossystemene med kristendommen, og dermed kun et verktøy for fornorskning og åndelig undertrykking ? Noen opplevde bygget som renselse, for andre var erfaringen en tvungen fornektelse av egen identitet.
Den gamle fellesdusjen er nå et mausoleum. Legemet omgjort til avbarkede bjørketrær som gror uregjerlig på kryss og tvers opp igjennom gulvet. Neveren er huden, utstilt som hellige relikvier i glassmontre. Det harde betonggulvet endret til et organisk landskap med bruk av gamle plank, hver individuelt forandret av bruk og gjennom tid. Vannet sildrer fra dusjhodene og neveren forsvinner bak dugg i glasset i relikvariumene. Det kalde lyset fra lysstoffrørene i taket er flyttet til rødlige spotter i glassmontrene. Den mørke historien om assimilering farger vegger og tak. En underliggende følelse av uro forstyrrer den sakrale følelsen, den hjelper oss å huske hva vi ikke kan glemme.
Kunstneriske uttrykk, produksjoner og utstillinger er arenaer for kritiske ytringer og politisk kamp mot undertrykkelse lokalt og globalt. Lokalene til DSF er nå lokalene til SDG. Hvis kunst er motivert ut fra et ønske om forandring og en tro på at kunsten har en reell, frelsende kraft, kan vi med SDG ́s nye lokaler og symbolikken i Romain Rambauds installasjon hevde at overtakelsen av DSF og bruken av disse lokalene er et utrykk for et at vi nå har tatt stedet tilbake?
